Tekster sendt anonymt kommer i mange former, og skriverne kan ha mange grunner til å forsøke å skjule sin identitet. 

Anonyme brev i privatlivet

I boka "De tause vitner" om rettskjemiker Bruff fra 1949, står det følgende:

"Den mest perfide form for misbruk av skrivekunsten er de anonyme brevskriverene. En kan til en viss grad forstå folk som under et økonomisk press eller i griskhet faller for fristelsen til å forfalske testamenter, gjeldsbrev, veksler eller sjekker. Men vanskeligere er det å få noen romslighet i forståelsen av de avskyelige krokveier i mentaliteten hos dem som - selv anonym - æresskjeller navngitte personer, kaster mistanke på uskyldige, ødelegger hjem, familier og vennskap, og ofte bevirker fullstendig avsporing i hittil lykkelige menneskers livsførsel. En kan vel si at de anonyme brevskriverene hører til de simpleste og mest lurvete typer i lovbryternes galleri."

Mange anonyme brev som ender opp hos skriftgranskere, er av den typen Bruff beskriver. De er skrevet for å gjøre andre mennesker ulykkelige, redde og usikre. Noen brevskrivere produserer serier av brev til en eller flere personer, og dette kan pågå i årevis. Som regel har mottakeren en mistanke om  hvem som står bak, og man har da en mulighet til å skaffe til veie prøver på skrift og sammenligne for å se om mistanken stemmer. 

Ikke alle skriver anonyme brev bare for å plage andre. Det kan også ligge mer konkrete motiver bak, som kjærlighet, forelskelse og sjalusi. Noen skriver brev for å ødelegge forhold, slik at de selv kan overta den ene av partene. Andre vil "hjelpe" ved å informere for eksempel om at partneren er utro. En slik "hjelp" vil uansett av de fleste oppfattes som svært ubehagelig fordi den blir gitt anonymt. Det er alltid foruroligende å motta brev og beskjeder fra en som er anonym. 

I Norge er det mulig å  tipse barnevernet anonymt om barn som ikke har det bra. Der disse meldingene er reelle, er dette selvsagt en god ting å gjøre.  Noen skriver dessverre falske meldinger av ulike grunner. Dette får store konsekvenser for den som blir meldt, da barnevernet uansett er pliktig til å undersøke saken. Den som får en slik melding mot seg, vil gjerne vite hvem som er avsenderen, og jeg får inn en del saker som handler nettopp om dette.  I slike saker har ofte mottakeren en sterk mistanke om hvem som er avsenderen. Mange ganger handler det om barnefordeling og konflikter omkring skilsmisser. Her kommer skriftgranskeren i et moralsk dilemma, for om det er reelle meldinger, er det vel ikke riktig å avsløre melderen? I mange av disse meldingene jeg har fått inn, går det imidlertid ganske tydelig fram av innholdet at senderen har en annen målsetting enn barnets beste, for eksempel med tydelig overdrevne beskrivelser om  hvor mye bedre den ene foreldren er enn den andre, beskrevet som om en utenforstående observatør er skriveren..

Anonyme brev i arbeidslivet

En del arbeidsplasser har også opplevd at det verserer anonyme brev. Ofte har de bakgrunn i uenigheter om for eksempel forfremmelser, arbeidsoppgaver, lederstillinger og annet. Andre kan være anonyme varsler om dårlige arbeidsforhold. Uansett er det, etter min mening, som regel ingen god ide å ta opp problemer ved hjelp av anonyme brev og meldinger. Et eksempel på hvor ille det kan gå, er en sak fra Østfold som til slutt ble oppklart blnt annet ved  hjelp av skriftgranskere ved Kripos. 

Det å sende brev anonymt til seg selv, er ikke noe enestående for denne saken, og det kan ta mange former. I en konkret sakr jeg har hatt, handlet om en kvinnelig ansatt som skrev beundrerbrev til seg selv med et innhold som skulle får det til å se ut som om de var sendt av menn på jobben. Hun passet på å gjøre det godt kjent at hun fikk disse brevene. Mennene , på sin side, syntes ikke dette var så veldig morsomt, og hun ble raskt gjennomskuet og avslørt. Motivet var nok en drøm om å bli elsket, omsvermet og beundret. En beslektet sak blir skildret hos Milan KUndera.  En kvinne er lei seg fordi mennene ikke lengre snur seg etter henne. Mannen hennes begynner da å sende henne anonyme beundrerbrev. Kona får mistanke, og kontakter skriftgransker.  

Anonyme brev i sammenheng med andre forbrytelser

Anonyme brev kan bli brukt i mange sammenhenger. For eksempel som trusselbrev der det blir bedt om penger. I en slik konkret sak jeg hadde får noen år siden, var det i begynnelsen ingen mistenkt, og oppgaven var i første omgang en språklig analyse. Brevskriveren prøvde å skrive som om det var en med utenlandsk bakgrunn som hadde skrevet brevet. Dette var ikke så godt gjennomført, og skriveren var ikke konsekvent i bruken av feil som oppfattes som typiske for en som ikke er så god i norsk. Han ble etter hvert avslørt som en nærstående til den som ble truet. 

I den berømte Lindberghsaken fra 1930-tallet, ble en baby bortført og det var lagt igjen en lapp med krav om løsepenger. Denne var også full av skrivefeil, men her konkluderte man med at det virkelig dreide seg om en som ikke hadde engelsk som morsmål. Saken vakte stor oppsikt i sin tid, og en person ble dømt for kidnappingen, men den regnes fortsatt ikke som oppklart. Blant annet stod det "vi" i brevet om løsepenger, noe som kunne tyde på at det stod flere bak enn den ene mannen som ble arrestert. (kilde: https://www.fbi.gov/history/famous-cases/lindbergh-kidnapping)

Mens jeg jobbet på Kripos fikk vi inn den såkalte "Sirensaken". En kvinne hadde forsvunnet, og dette ble betegnet som mistenkelig og etterforsket av politiet. I slike saker er det ofte ektemann/partner som blir mistenkt, så også i denne saken. Så begynte mannen, og andre, å få brev fra kvinnen som var forsvunnet, men moren til hun som var forsvunnet mente at de ikke var fra Siren. Saken ble sendt til Kripos, og etter grundige undersøkelser ble det konkludert med at de var skrevet av mannen.  Dette ble først møtt med skepsis, men etter hvert godtok politiet i Bergen vår konklusjon, og det ble satt i gang undersøkelser med utgangspunkt i at mannen kunne være gjeningspersonen. Liket av kvinnen ble til slutt funnet innmurt i en betongsokkel. 

Bankran,  postran og terrorisme

En dag på jobben i Kripos kom det inn en lapp med omtrent denne påskriften: "Legg alle penge i posen, eller jeg skyter" (fritt etter hukommelsen). Slike beskjeder var vanlige i den tiden bank- og postran foregikk over skranken til en stakkars bankfunksjonær. Da jeg så lappen, syntes jeg det var noe kjent med skrifta, denne hadde jeg sett før. Dette  var på 1980-tallet før digitaliseringens tid. Dermed bar det ut på leteaksjon i kjelleren til Kripos der alle saker var samlet i arkivbokser. Etter en god del leting, fant jeg saken, og kunne konstatere at lappen med stor sannsynlighet var skrevet av samme person. Det ble også flere., og de stammet fra en person som herjet rundt i Drammensområdet, og til og med ranet samme postkontor to ganger. 

Tyske BKA (Bundeskriminalamt), er et av Europas fremste laboratorier når det gjelder alle typer kriminalteknikk, inkludert skriftgransking. Ved universitetet i Mannheim er skriftgransking også et fag. De utgir tidsskriftet "Die Mannheimer Hefte für Schriftvergleichung". En av grunnene til at de har ligget så langt framme på området, er nok alle ressursene de ble tilført i forbindelse med RAF, eller Baader-Meinhof gruppas aktiviteter på 1970 og 1980-tallet. Etter å ha foretatt sine aksjoner, skrev de lapper og brev, enten for hånd eller på skrivemaskin der de påtok seg skylden for aksjonen og forklarte hvorfor den var gjennomført. Dette var ofte det eneste sporet politiet hadde, og derfor ble skriftgransking så viktig. (Kilde: Samtaler med skriftgranskere ved BKA, i forbindelse med studiebesøk). 

Også litteraturen har sine anonyme brevskrivere.  I Milan Kunderas "Identitet" står følgende: "Så en dag sa hun at mennene ikke snudde seg etter henne mer. Ordene, som i seg selv var betydnings-løse, ble viktige på grunn av rødmen som fulgte dem. Han kunne ikke være døv for det farvenes språk som var deres kjærlighets språk, og som han syntes fortalte om sorgen over i bli eldre, knyttet som det var til den setningen hun hadde uttalt. Derfor skrev han til henne, under en fremmed manns maske: "Jeg følger etter dem som en spion, De er vakker, meget vakker."  Milan Kundera : Identitet, AJ.W.Cappelensforlag1998, side 79.

Det blir flere brev, og  det gjør kvinnen lykkelig for en periode, helt til hun får mistanke og går til en skriftgransker for å få dem analysert. Dette er en roman, og jeg har aldri fått slike brev til analyse. At de finnes, er jeg imidlertid ganske sikker på.