I 1949 kom boka "De tause vitner" ut. Som det framgår av forsiden, bygger denne på en bearbeiding av rettskjemiker CH. Bruffs memoarer ført i pennen av de to journalistene Fritjof Knutsen og Georg Svendsen. Bruff var Norges første fast autoriserte rettkjemiker. Hans arbeidsområde omfattet oppgaver som i dag er fordelt på en rekke ulike faggrupper, bl.a. skriftgransking. Han var derfor Norges første offisielle skriftgransker.

Samtidig med at boka presenterer en spennende person, er den også en viktig dokumentasjon av kriminalteknikkens historie i Norge i første halvdel av 1900-tallet. Forsiden av boka viser at illustratøren har lagt vekt på framstille at kriminalteknikk er moderne vitenskap. Av baksiden fremgår det at Bruff var en kjent person i tiden. Den gang som nå var det spenning knyttet til det å oppklare forbrytelser. Siden kriminalteknikken var en såvidt ny metode, var nok dette spesielt interessant på denne tiden. Bruff kunne oppfattes som den reneste trollmann med sine instrumenter og kjemikalier, og han var en av få. Av boka går det også fram at man hadde svært stor tiltro til de metodene som kriminalteknikerne benyttet og de mulige resultatene. Man må heller ikke glemme at boka er skrevet i en tid med mye større respekt for  autoriteter enn man har i dagens samfunn.

BAKGRUNN

Charles Mackenzie Bruff var født i Oslo og utdannet kjemiker. Han var overlærer ved Oslo handelsgymnasium 1915-47. Fra 1908 til 1916 arbeidet han som rettskjemiker og skriftsakkyndig, i samarbeid med Ludvig Henrik Benjamin Schmelck (1857-1916) (Se nedenunder). Schmelck ble benyttet av politiet når de hadde behov for en rettskjemiker. Han ble altså autorisert fra sak til sak.

Ludvig Henrik Benjamin Schmelck var, sammen med andre, forløperen for den fast stetsoppnevnte rettskjemikeren. Han hadde en rekke verv og oppdrag som gjorde han kjent som rettskjemiker. Bl.a. deltok han på den norske Nordhavsekspedisjonen i 1978, og publiserte resultater fra denne. I 1881 opprettet han det første private kjemiske laboratoriet for næringsmidler, råstoffer og kjemiske produkter. Dette laboratoriet var bakgrunnen for at han fikk oppdrag fra politiet. Siden man ikke hadde noe eget kriminalteknisk laboratorium, oppnevnte man anerkjente personer etter behov. Schmelck fikk slike oppdrag fra 1893, inkludert skriftundersøkelser. 

Ludvig Henrik Benjamin Schmelck var, sammen mKriminalteknikken, inkludert skriftgranskingen, er altså en forholdsvis ny metode for å avsløre forbrytere, ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Demokratiseringen av samfunnet gjorde også kravene til bevis sterkere, også når det gjaldt personer med lav sosial status. Rettssikkerhet for alle har ikke alltid vært en selvfølge i vårt samfunn, heller ikke likhet for loven.

"De tause vitner" passer inn i vår oppfatning av at bevis skal være objektive, noe som gjør at de blir tillagt vesentlig vekt i vårt rettssystem. I tidligere tider, f.eks. på 1500- 1600-tallet, kunne man til sammenligning vektlegge forhold som vi i vår tid vil oppfatte som ren overtro. Først rundt 1900 begynte altså kriminalteknikken å bli en viktig del av politiets etterforskning. I 1916 døde Schmelck og Bruff overtok etter han som sakkyndig for politiet. I 1921 ble han autorisert som Norges første faste rettskjemiker. Bruff var internasjonalt anerkjent som en dyktig og kunnskapsrik fagmann. Han var godt inne i den litteraturen som fantes på området og holdt seg oppdatert i forhold til utviklingen i større miljøer enn Norge. Sæhrlig godt kjent ble Bruff for sin befatning med skrift- og dokumentundersøkelser.

"SKRIVEKUNST PÅ AVVEIER"
Rettskjemiker Bruffs arkiv inneholder massevis av eksempler på hvordan folk misbruker sin skriveferdighet. Få saker skaffer ham så mye arbeide, men så er det heller ikke på noe felt hvor hans arbeide med større sikkerhet fører til avsløring. Vi nordmenn er jo svært penneføre av oss, og rettskjemikeren risikerer ikke å bli arbeidsløs så lenge det er folk som innbiller seg at de kan lure ham bare ved å fordreie sin skrift eller gjøre noen små forandringer ved tall i regnskapsbøker og på verdipapirer."

Sitat fra :"DE TAUSE VITNER", s. 26
En vanlig arbeidsoppgave for Bruff var å prøve å avsløre falske underskrifter. Ved siden av undersøkelser av signaturer, var anonyme brev en gjenganger. Det er flere eksempler på slike saker i "De tause vitner". Bruff hadde ikke høye tanker om brevskriverne, og undertegnede vil fullt ut slutte seg til hans syn på saken, etter befatning med en rekke saker i samme kategori:
"Den mest perfide form for misbruk av skrivekunsten er de anonyme brevskriverier. En kan til en viss grad forstå folk som under et økonomisk press eller i griskhet faller for fristelsen til å forfalske testamenter, gjeldsbrev, veksler eller sjekker. Men vanskeligere er det å få noen romslighet i forståelsen av de avskyelige krokveier i mentaliteten hos dem som - selv anonym - øshreskjeller navngitte personer, kaster mistanke på uskyldige, ødelegger hjem, familier og vennskap, og ofte bevirker fullstendig avsporing i hittil lykkelige menneskers livsførsel. En kan vel si at de anonyme brevskrivere hører til de simpleste og mest lurvete typer i lovbryternes galleri."

Sitat fra :"DE TAUSE VITNER", s. 26 og 27
Den gang som i dag er hensikten med det anonyme brevet ofte å ødelegge forhold mellom mennesker, feks. samboere, kjærester og ektepar. Det kan også være skriv som omhandler forholdene på en arbeidsplass og som har til hensikt å ramme kollegaer man ikke liker. I tillegg til skaden ved selve innholdet, vil mistenksomheten omkring hvem som er skriveren være ødeleggende på ethvert miljø.

I  en periode var en noe spesiell form for sjikanerende anonym post en del av skriftgranskerens arbeidsoppgaver,, nemlig bestillinger av diverse slag gjennom postordrefirmaer som sendte ut kuponghefter. Noen fylte ut hele kuponghefter i andres navn. Andre kunne sette inn annonser i blader og aviser, spesielt kontaktannonser, og utkastene ble skrevet for hånd. Nå har internett tatt over når det gjelder slike tjenester, og denne formen for anonyme skriv, er mer eller mindre historie. På samme måte er det ikke så mange som produserer håndskrevne skrevne, anonyme brev, men de finnes fortsatt.  

En god del av sakene med anonyme brev, skriv mm. blir anmeldt og havner hos politiets skriftgranskere. Mange som blir utsatt for denne formen for oppmerksomhet, ønsker imidlertid ikke å gå åpent ut og beskylde noen for skriveriene. Her er det den private skriftsakkyndige kommer inn. Om man kommer fram til hvem som står bak, kan oppdragsgiveren senere velge å gå til politiet. Ofte er det imidlertid nok å få kjennskap til opphavspersonen. Når anonymiteten er borte, mister skrivene oftest sin slagkraft.

METODER FØR OG NÅ
Det har skjedd store tekniske framskritt på mange områder siden Bruffs glanstid. Dette gjør at skrift- og dokumentgranskere har fått mange nye muligheter. Hvis man studerer Bruffs metoder nøyere, vil man imidlertid oppdage at han har muligheten til å utføre de fleste oppgavene til en moderne skriftgransker, men metodene er mye mer omstendelige, og krever mer av utøveren. Denne måtte ha kjennskap til teknikken som ligger bak, mens man i dag har apparater som gjør mange av de rent tekniske oppgavene, uten at den som bruker dem har behov for å vite nøyaktig hvordan de fungerer. For eksempel foretok man blekkundersøkelser ved hjelp av kjemiske analyser. I dag finnes det apparater som kan analysere blekkpastainnhold rent optisk. Utviklingen av det fototekniske, spesielt digitaliseringen av både stillbildekameraer og videokameraer forenkler en del tekniske oppgaver innenfor dokumentgransking vesentlig. Det at utstyret krever lite lys, korter ned eksponeringstiden radikalt og gjør en del tekniske undersøkelser med tette filtre svært mye enklere enn dette var på Bruffs tid. Nedenfor har jeg funnet fram et eksempel fra Bruffs praksis som kan illustrere denne utviklingen.

Bruk av glassplater, datidens film, som var spesiallaget for å kunne gjengi refleks av IR-bestråling, var hyppig i bruk av Bruffs generasjon kriminalteknikere. Eksponeringstiden kunne være flere timer, men resultatet kunne bli utmerket, som bildet viser. (Se også forklaringen under bildet.)

I vår tid er IR-fotografering raskt og enkelt å foreta, med egnede filtre, riktig belysning  og moderne digitalkameraer som fungerer med svært lite lys. Man får resultatet umiddelbart, og kan prøve igjen om det ikke blir bra ved første forsøk. Det finnes også dyrt spesialutstyr for slike oppgaver, som kan gjøre det enda enklere.

I tillegg til at tekniske undersøkelser er blitt enklere, har det kommet til nye oppgaver for skriftgranskerne som følge av ny teknikk.Utviklingen av skannere og kopimaskiner byr på nye utfordringer når det gjelder forfalskningsmetoder.

Når det gjelder ren skriftsammenligning, er nok metodene mye de samme som på Bruffs tid. Håndskrift er håndskrift, da som nå. Mange har forsket på håndskrift og pråvd å finne absolutte forhold man kan holde seg til ved identifiseringen av en skriver. Bokstaver og forbindelsestrekk er målt og analysert. Man har imidlertid enda ikke funnet metoder som kan erstatte den sakkyndiges skjønn og vurderinger. Derfor er det liten forskjell på Bruffs fremgangsmåter og f. eks. den måten undertegnede jobber på, når det gjelder denne delen av fagområdet.

Bildet viser hvordan Bruff illustrerte funnene i forbindelse med skriftsammenligning. I prinsippet gjøres det på samme måte i dag, men nå har man muligheten til å skanne, kopiere og forstørre opp skriften for å tydeliggjøre det man finner. Det å prøve å etterligne skrift mens man jobber med den, er imidlertid fortsatt regnet som en god metode. Da får man føling med hvordan bokstavene i detalj er utformet, og kan blant annet rekonstruere skriveretningen.

NORGES FØRSTE PRIVATE SKRIFTGRANSKER
Denne læreboka i skriftgransking kom ut i 1943 og er skrevet av en av Bruffs elever, major Per Øvrebø. Han var den første heltids, private skriftgranskeren i Norge. Boka er for øvrig den første og eneste om skriftgransking i Norge. Innholdet er godt og grunnleggende og forholdsvis elementært. Norske skriftgranskere, både politiets egne og private, er derfor avhengige av utenlandsk litteratur for å holde seg oppdatert.

Et av de fremste laboratoriene når det gjelder kriminalteknikk, er Bundeskriminalamt i Wiesbaden. Ved universitetet i Mannheim er det også en del forskning innen skriftgransking. I tilknytning til Universitetet i Mannheim og BKA blir tidsskriftet "Mannheimer Hefte Für Schriftvergleichung" utgitt. Her publiserer noen av Europas fremste skriftgranskere sine artikler, forskningsarbeider og undersøkelser. 

Per Øvrebø jobbet i mange år både med egen privat praksis og med saker fra Kripos. Han fikk også ansvaret for opplæringen av de føste heltids skriftgranskerne ansatt ved Kripos. Undertegnede har for øvrig selv vært elev hos Øvrebø, og var, så vidt jeg vet den siste.

KILDER:
-Aschehougs konversasjonsleksikon 1974, bind 3 0g 16
-Fritjof Knutsen og Georg Svendsen: De tause vitner, Aschehoug 1949
-Opplysninger fra Polyteknisk forening, mail av 27.05.04 om Ludvig Henrik Benjamin Schmelck