En forfalskningsmetode som er blitt stadig vanligere med bedre kopieringsteknikker, er direkte kopiering av f.eks. en underskrift fra et dokument til et annet. Tidligere var det kopimaskiner med svart/hvitt-kopier som ble benyttet, og på gode kopier kunne det se ut som om den kopierte skriften var skrevet med svart tusj. Derfor ble man også rådet til å benytte blå penn ved signeringer. Slik er det ikke i våre dager, med gode og rimelige fargekopimaskiner på markedet.

EKSEMPLER PÅ SAKER MED KOPIERING AV UNDERSKRIFTER
Vanlige saker der det kan dreie seg om direkte kopiering, er for eksempel testamenter, kausjonserklæringer og skjøter. I de fleste tilfellene er forfalskningen gjort av en slektning, eller annen nærstående person, sjeldnere helt fremmede. Det kan for eksempel dreie seg om lånedokumenter, for eksempel om man trenger en kausjonist, men egentlig ikke har noen som er villige til å stille opp. Under vises et konstruert eksempel som kunne vært fra virkeligheten:

Med et godt mikroskop er det egentlig en ganske enkel oppgave å skille mellom kopier og originaler, selv om kopieringsmetodene blir stadig bedre. Bildet under viser et utsnitt fra skrift som er i original, fotografert i mikroskop. Skriften er avsatt med en blå, ensfarget strek med tydelige spor etter kula i kulepennen.

Bildene til venstre viser forstørrede detaljer fra skrift gjengitt med hhv. en fargekopimaskin og en kopimaskin med bare svart toner.

Kopiert skrift blir ikke gjengitt som en strek, men som en sammensetning av punkter fra toneren eller blekkpatronene i kopimaskinen eller printeren. Om det er for eksempel en blå strek som gjengis, vil denne være sammensatt av ulike farger for å få fram et inntrykk av den riktige blåfargen.

HVOR KOM DEN KOPIERTE SIGNATUREN FRA?

Ut fra en kopi av et dokument er det ikke mulig å avgjøre om en underskrift er i kopi eller i original. Det er nødvendig å undersøke originalen. Det er derfor et problem for skriftgranskere at mange dokumenter i våre dager bare oppbevares i skannet format. I mange tilfeller gjør dette det umulig å avsløre en forfalskning. Et unntak er om en kan klare å finne utgangspunktet for kopieringen. En signatur er aldri 100% identisk med en annen, og om en kan finne to som er helt like, vil man kunne konkludere med sikkerhet om at det dreier seg om en direkte kopiering.  

Det samme gjelder for øvrig om man kopierer ved å skrive over en underskrift, ved å følge linjene gjennom papiret, det som kalles "å legge over". I slike tilfeller vil man kunne finne små avvik i forhold til originalen, men plasseringen av de enkelte elementene vil samsvare på en måte som ikke er naturlig.