En forfalskningsmetode som er blitt stadig vanligere med bedre kopieringsteknikker, er direkte kopiering av f.eks. en underskrift fra et dokument til et annet. Tidligere var det kopimaskiner med svart/hvitt-kopier som ble benyttet, og på gode kopier kunne det se ut som om den kopierte skriften var skrevet med svart tusj. Derfor ble man også rådet til å benytte blå penn ved signeringer. Slik er det ikke i våre dager, med gode og rimelige fargekopimaskiner på markedet.

EKSEMPLER PÅ SAKER MED KOPIERING AV UNDERSKRIFTER
Vanlige saker der det kan dreie seg om direkte kopiering, er for eksempel testamenter, kausjonserklæringer og skjøter. I de fleste tilfellene er forfalskningen gjort av en slektning, eller annen nærstående person, sjeldnere helt fremmede. Det kan for eksempel dreie seg om lånedokumenter, for eksempel om man trenger en kausjonist, men egentlig ikke har noen som er villige til å stille opp. Under vises et konstruert eksempel som kunne vært fra virkeligheten:

HVORDAN SKILLE KOPIER FRA ORIGINALER?

Med et godt mikroskop er det egentlig en ganske enkel oppgave å skille mellom kopier og originaler, selv om kopieringsmetodene blir stadig bedre. Bildet under viser et utsnitt fra skrift som er i original, fotografert i mikroskop. Skriften er avsatt med en blå, ensfarget strek med tydelige spor etter kula i kulepennen.

Bildene til venstre viser forstørrede detaljer fra skrift gjengitt med hhv. en fargekopimaskin og en kopimaskin med bare svart toner.

Kopiert skrift blir ikke gjengitt som en strek, men som en sammensetning av punkter fra toneren eller blekkpatronene i kopimaskinen eller printeren. Om det er for eksempel en blå strek som gjengis, vil denne være sammensatt av ulike farger for å få fram et inntrykk av den riktige blåfargen.

HVOR KOM DEN KOPIERTE SIGNATUREN FRA?

Ut fra en kopi av et dokument er det ikke mulig å avgjøre om en underskrift er i kopi eller i original. Det er nødvendig å undersøke originalen. Det er derfor et problem for skriftgranskere at mange dokumenter i våre dager bare oppbevares i skannet format. I mange tilfeller gjør dette det umulig å avsløre en forfalskning. Et unntak er om en kan klare å finne utgangspunktet for kopieringen. En signatur er aldri 100% identisk med en annen, og om en kan finne to som er helt like, vil man kunne konkludere med sikkerhet om at det dreier seg om en direkte kopiering.  

Det samme gjelder for øvrig om man kopierer ved å skrive over en underskrift, ved å følge linjene gjennom papiret, det som kalles "å legge over". I slike tilfeller vil man kunne finne små avvik i forhold til originalen, men plasseringen av de enkelte elementene vil samsvare på en måte som ikke er naturlig.

IKKE KAST ORIGINALEN

Et stort problem for skriftgranskere i vår digitalisert tid, er mangel på originaler. Tidligere, før 2006, oppbevarte sorenskriverkontorene omkring i landet originalene av det som kalles "tinglysingsgjenparter", for eksempel skjøter. Dokumentene ble fylt ut og signert i original i to eksemplarer, en av dem ble sendt tilbake til innsender, den andre ble arkivert. Da Statens kartverk ble opprettet, ble praksisen at man skannet det man fikk inn, og beholdt altså kun kopien. Det blir ikke foretatt noen sjekk av om signaturene faktisk er i original.  Det samme skjer med ektepakter iEktepaktregisteret i Brønnøysund. Det er derfor viktig at den som har slike papirer, ikke også laster opp kopier i skyen, og kaster originalen. Jeg har for eksempel opplevd at to personer skrev et privat gjeldsbrev, signerte, tok et dårlig og skjevt mobilbilde, og kastet originalen. Da har man ødelagt ganske mye for seg selv om det blir tvist om betalingen.