FORTELLINGEN OM MIN OPPLEVELSE AV OVERGANGEN FRA SKRIVEMASKIN TIL PC 

I 1985 begynte jeg som lærling i skriftgransking på Kripos. Jeg fikk tildelt et kontor, og en manuell skrivemaskin. I resepsjonen satt Elna, en eldre dame med sin kulehodemaskin. Vi skrev kladder, eller "konsepter" som hun renskrev. Jeg husker jeg ofte tenkte at vår dyktige skrivedame ville hatt en helt annen jobb om hun var blitt født noen tiår seinere.  Sekretær var en av de få stillingene som særlig var forbeholdt kvinner, og jeg vil anta at de fleste av dem var grovt overkvalifiserte. 

Da jeg begynte på Kripos, var det akkurat i oppstarten av den perioden da det ble forventet av kvinner at de skulle ha et eget yrke, før jeg sluttet, var skrivedamene borte, og alle skrev selv med tekstbehandlingsprogram.  

Utviklingen fra skrivemaskintil PC gikk usedvanlig raskt, men ikke helt uten motstand og diskusjon. På Kripos hadde vi Strasak (Staffesaksregisteret), og det lå i en datbase. Knyttet til den, hadde avdelingene monitorer der vi kunne føre og ta fram opplysninger, men de kunne også på et vis brukes til tekstbehandling. Skjermene var grønne og fra Tanberg. De hadde operativsystemet Sintran, tekstbehandlingssystemet Notis Wepe. Tekstene kunne skrives ut på en skriver med det som ble kalt "traktorark", dvs sammenhengende remser med papir med hulling i sidene for fremdriften i maskinen.  Det var ingen manual til maskinen, og ingen funksjonstaster. Ulike kommandoer ble utført ved å kombinere to taster. Derfor måtte jeg prøve meg fram, noe som resulterte i en del "kræsj". Her er det ikke snakk om noen PC, den tidens monitorer var knyttet til en sentral maskin, så en feil et sted, forplantet seg i hele huset.  Heldigvis var jeg gode venner med dataansvarlig, som ryddet opp etter min "prøveperiode" utallige ganger. Jeg ser han for meg i døra med replikken: "Hva (---) har du gjort nå?".

Den dag i dag husker jeg Notis Wepe som et praktisk program, med en del funksjoner som gjerne kunne vært overført til Word. Blant annet hadde jeg lagt inn en rekke setninger jeg brukte ofte, og knyttet dem til selvvalgte funksjonstaser.  Videre kunne jeg merke liten skrift, som programmet gjorde om til store bokstaver når jeg ba om det. Jeg sørget litt over Notis Wepe.  Det hadde nok også noe med at word var enklere, og plutselig var ikke min hardt tilegnede spesielkompetanse på å finne funksjonstaster nødvendig lenger.

Etter hvert ble det mer og mer snakk om PC, men det tok noe tid å få gjennomført omstillingen, og alle var ikke like begeistret.  Før PCene tok over, var vi blitt utstyrt med moderne skrivehjulmaskiner. Det  var en stor diskusjon på huset om man skulle satse på elektroniske skrivemaskinermed en del funksjoner som en egentlig forbinder med PC, eller om man skulle ta i bruk PCer. Noen var iherdige tilhengere av det første, og så ikke helt poenget med PC. Da PCene endelig kom, var problemet med skrivere løst, ved at vi skrev på PC, nå med Word, men skrev ut tekstene ved å koble Pcen sammen med skrivemaskinen som så knatret i vei på egen hånd og spydde ut den ferdige teksten. Da hadde Elna sluttet, og det var slutt på å få skrevet ut tekster og vasket manusene for skrivefeil av en sann ekspert. 

Noen år senere begynte jeg i skolen (1992) og der var fortsatt i hovedsak skrivemaskinene i bruk, og noen skrev prøvene for hånd. Den ene  PCen som var tilgjengelig på lærerværelse, var det egentlig ikke så stor kø til, det var meg og en del andre spesielt interesserte, spesielt fra realfagsseksjonen. 

Jeg jobbet som skriftgransker i tillegg til skolejobben, og skaffet meg ganske fort en PC hjemme, noe som var helt nødvendig for å kunne skrive rapporter. På det tidspunktet var jeg fullstendig avvent med skrivemaskin. For mine barn var det stort å ha PC hjemme, med internett og CDrom. Å installere en PC tok sin tid, men var lærerikt. På den tiden kom også mobiltelefonen for fullt, og det var også et "must", men ikke alle hadde enda. På skolen kom etter hvert bærbare PCer på en tralle som du kunne booke og bruke i timene. Med den tidens teknologi, var det ikke alltid så lett å få koblet opp alle elevene og få alt til å fungere.  Dette var lærerens jobb, og det var helst de mest datafrelste som benyttet disse maskinene, bl.a. meg. I tillegg var det datarom med stasjonære maskiner som kunne brukes, men de var få.

HJEMMESIDER

På slutten av 1990-tallet ble det populært å lage hjemmesider med html. Det vil si at man brukte pad, som ligger i word, skrev på html-speåket, åpnet så det man hadde skrevet i en nettleser, og vipps, en side med farger, tekst og bilder. Dette var utolig fascinerende, og ved hjelp av sider med oversikt over kodene, fikk jeg laget meg en side for skriftgransking, og en skoleside for elevene. Den siste ble stort sett redigert hver dag, og der la jeg ut alt som skulle skje, fagstoff osv.  Etter hvert som its learning kom, ble alle planer overført dit, men pekere til fagstoff brukte jeg fortsatt. Jeg hadde alltid en twistpose på lur, og delte ut twist til de som fant skrivefeil på siden. Å lage hjemmesider var lærerikt, og en kjær hobby over lengre tid. Å lage overskrifter, redigere bilder, bakgrunner osv., ble en sann lidenskap.

For hver periode i året endret jeg utseende på forsiden på skolesiden, mens skriftgranskersiden var noe mindre fantasifull. 

I 2015 ga jeg endelig opp min html-side for skriftgransking. Det ble for vanskelig å tilpasse den til medier som nettbrett og mobiler. Da ble den siden som jeg sitter og skriver på nå, til, og jeg sitter og skriver på vanlig vis, uten spesieltegn og koder, lettvint, men ikke så gøy. 

Sintran, se bildet over

Jeg er en ivrig tilhenger av "alle mot en". I et program i 2023 var en av de kreative oppgavene å slippe en gjeng med barn(husker ikke alder) løs på en skrivemaskin. Oppgaven var å skrive en setning med maskinen. Det ble mye fomling, men de fleste klarte oppgaven etter hvert.

Som en 1952-årgang, var dette en merkelig opplevelse for meg. Selv har jeg ikke tatt i en skrivemaskin siden slutten av 1980 tallet, men den var i aktiv bruk lenge etter dette. Mitt første møte med skrivemaskinen, var på begynnelsen på 1970-tallet. På skolen skrev vi for hånd, men vi hadde en gammel skrivemaskin hjemme, som ikke egentlig fungerte. Så herping av den, teller ikke.  Som student 
Dagens utfordring i forhold til skrivemaskiner, er imidlertid i hovedsak å fastslå om tekster virkelig er skrevet med en skrivemaskin eller om det er benyttet en PC. Dette er selvsagt viktig om dokumenter påstås å være gamle.